Linn Elisabeth!

Det er SÅÅÅÅÅ typisk!! Etter at jeg var syk og sykemeldt i mange måneder de siste månedene av 2008, har jeg vært ekstra påpasselig med helsen min. Kledd meg varmt, tatt vitaminer / antioksidanter, spist grønnsakene mine og vært en riktig så flink frøken. Yess indeed!

MEN!

Noen ting kan man visst ikke styre. Gjett hva som selfølgelig begynner å gjøre vondere enn vondest? Nei, ikke halsen - jeg holder ikke på å bli syk. Nei, ikke kneet, det går det supert med!

Visdomstennene mine!!!! *Død og pine og salte mine bramseil*

Dere som har fulgt bloggen min husker kanskje innleggene "Min siste dag på jorden" og "Oralkirugen fra helvete"?

Vel... om du ikke har lest dem så skjønner du nok utifra de - i overkant - positive titlene på innleggene mine at det ikke akkuratt var noe fest liksom ;)))



Oralkirugen fra helvete spurte meg jo om jeg hadde vondt i noen av de andre, men jeg hadde ikke det dengang og etter møtet med ham tviler jeg egentlig på at jeg hadde fortalt ham det om så var tilfelle også. Jeg bare ristet på hodet og tok en Houdini! *gone*

Nå begynner den ene visdomstannen nede å presse på og det gjør såååå vondt :/ Men ikke søren om jeg vil gjennom det der en gang til, OH HEEEELL NO!!!



Har du operert vekk en visdomstann noengang? Måtte du operere bort alle eller bare noen? Og som vi sier til 2.gangs fødende - er det mindre vondt 2. gang enn første??! (svar korrekt og du er med i trekningen av en jordomseiling hehe, neeeida!! ;)

// Linn som før hun setter sine ben på et Oralkirug kontor igjen, heller skal svømme over Atlanteren, krysse Sahara barføtt og bo med ville løver i jungelen faktisk.. Nemlig! Ikke mindre enn det nei....

Hmmmm... AHA!

P.S.

Stilling ledig :

Stillingen som reisepartner / kartleser / svømmekompis etc. er for øyeblikket ledig. Du bør kunne svømme ekstremt godt, i minusgrader og over laaaaange strekninger - gjerne med noen på ryggen.

Videre er det fint om du er ekstremt glad i sand, liker å tussle tur i ørkenlignende landskap, lar reisepartneren din drikke det lille vannet dere nå enn måtte ha med og at du ikke føler behov for å gå med luksuriøse trivialiteter som feks.sko. Det hadde også vært en STOR fordel om du kan lese kart og følge Øst, Vest, Nord og Sør kun basert på solen.

Helt til slutt kan det nevnes at du bør ha et kjærlig forhold til ville løver.....
 
Anyone??

Jeg er fortsatt innlagt på sykehuset. Orker ikke fortelle så masse... er ikke iform og er fortsatt dårlig etter at jeg ble lagt i full narkose denne gangen. . Er hjemme på permisjon til imorgen, skal kose meg og slappe av =)



Jeg har for første gang i livet mitt ikke maktet å bli kjent med mange flere personer der oppe. Jeg har mer enn nok med meg selv, men jeg ser dem fordet.. Jeg har vært trist og prøvd å unngå blikk, gjemme meg, ikke bli sett.

Det er rart og, uansett hvor langt nede man er og har lyst å "flykte vekk" - så er det alltid noen som har det verre. Døden sniker rundt i dørene på sykehus, og jeg klarer ikke unngå å se den. Klarer ikke unngå at den viser seg rett foran meg gang på gang og gjør meg like redd hver gang jeg ser den!!

Det er spesielt to hendelser som har preget meg mens jeg har vært på sykehuset.

Det kommer hele tiden nye mennesker inn og ut på rommet jeg bor. Jeg har gitt av meg selv, trøstet og prøvd å være der for flere. Men en etter en har de reist hjem, ut. Og jeg har blitt værende, mens stadig nye flytter inn..

Damen som nå har seng ved siden av meg, har kreft og skal dø. Hun er gammel, har kun en venninne som pårørende og er stort sett dårlig hele tiden. 

Jeg har trekkt for alle gardinene rundt sengen min, jeg orker ikke involvere meg i mennesker slik jeg vanligvis gjør. Jeg tenker at hun er svak og burde fått trøst, men jeg klarer ikke.....er for sliten og syk selv...skulle så gjerne vært der for henne, men ordene snurper seg i halsen min.. Aner ikke hva jeg skal si....

Sykehuspresten kommer på besøk til henne, han spør om hun er redd for døden. Hun puster dypt inn og sier rolig: "Døden er ikke farlig, livet kan ofte være vanskeligere"....

Tårene mine triller bak gardinene, jeg synes det er såååå modig sagt! Hun er sterk, hun er rolig, det er jeg som frykter døden, ikke hun. Ordene hennes viser sann styrke, men hun er tross alt gammel og har levd mange år, jeg håper jeg også finner en slik ro når jeg engang blir gammel.

Jeg flykter ut av rommet, vil la henne være ifred med presten. Vandrer hvileløst rundt i gangene før jeg går mot heisen. Den stopper allerede etasjen under. En mann og to små jenter kommer inn.

Jeg prøver å unngå blikk, har tårer i øynene og vil ikke at noen skal se meg. Men den ene jenten kikker på meg, så jeg tar meg sammen og smiler til henne. Barn er alltid gode å være rundt, det er lett å glemme alt det triste når en ser på et uskyldig barn.

Heisen stopper og jeg skal gå av, mannen virker som han også skal av og jeg sier: Du skal sikkert til Utgangen du. Det er en til etasje ned... Jeg antar at han har vært på besøk og skal hjem med jentene sine.

"Nei, sier han - vi skal av her vi også". Så går de alle tre.

Jeg ser litt nærmere på dem, og legger plutselig merke til at den minste jenten ikke har hår...hverken i ansiktet eller på hodet... kun en søt lue....jeg ser på skiltet som henger på veggen og ser at han er på vei til barneavdelingen.

Hjertet mitt brister ennå mer. Det er helt grusomt!! Døden er i øynene på en gammel dame som har levd et lang og forhåpentligvis godt liv, og jeg fikser det ikke. Men å se døden i øynene til et lite 3-4 år gammelt jentebarn er rett og slett hjerteskjærende!

Jeg kommer ut, puster dyypt inn den kalde luften og tårene triller ned. Det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til for noen av dem, det er helt forferdelig å se alle disse syke menneskene uten å kunne gjøre noe.. uten å makte noe..

En gammel dame og en ung jente har en ting til felles: De kjemper mot døden! På en eller annen absurd måte føles det som om jeg sitter på en tribune jeg langt ifra ønsker å sitte... Akkuratt der og da føles alt trist, kaldt og håpløst.

Så skjer det, solen kommer frem, den stråler på meg og gir varme enda vi er i november! =)=)=)

Jeg vet at jeg har masse godt i livet, at jeg er sliten fysisk og psykisk, jeg må prøve å ta meg sammen, solen ståler ennå i livet mitt, men jeg blir preget av å se at den har gått ned for andre....

Et liv er bare som å telle til én ...
William Shakespeare

Livet er et sykehus der hver pasient er besatt av ønsket om å bytte seng.
Charles Baudelaire

Livet er ikke hva som har hendt deg, men hva du husker og hvordan du husker det.
Gabriel García Márquez

**** Solstråler til alle fra Linn *****


Coldplay - Viva La Vida!!

Tre ord: VERRE ENN FORVENTET!

                             

Jeg spøkte litt igår med at det må være spesielle folk som blir tannleger og oralkiruger. Vel, jeg tok IKKE feil heller!

For ordens skyld kan jeg vel nevne at min faste tannlege er veldig snill. Hun er en behagelig dame med myk beroligende stemme, jeg har kun hatt ett hull i de årene jeg har levd, så jeg har ingen traumatiske tannlege historier å meddele.

FØR NÅ!

Jeg satt skjelvende på venterommet og hadde med meg mannen min siden jeg gruet meg sånn. Det kom ut en vennlig assistent dame ut og sa at det kom til å bli litt venting pga operasjonen på pasienten de holdt på med kom til å bli lenger enn forventet.....*tungt svelg*...Beroligende start!

Så ble det "endelig" min tur. Jeg hilser på assistent damen og en eldre mann fra Canada som skulle sette bedøvelsen og bistå kirugen under operasjonen. Heisann og hoppsan, "hyggelig" liksom..

De spøkte og forsøkte å snakke om været og slikt, jeg pjattet med mens hjertet mitt bare: DUNK DUNKDUNKETI DUNK!!



Jeg har sett for meg hvordan Oralkirugen skulle se ut. Jeg hadde to alternativer i mitt indre. Enten var han en nifs, sadistisk og kynisk mann med ønde øyne og nazi kommandoer.. ELLER en litt gosselig, eldre erfaren mann med beroligende stemme og snille øyne.

JEG HÅPET PÅ DET SISTE!

Bedøvelsen er satt, jeg klarer ikke lenger si ting som kan ligne på kjente ord, i tillegg foregår det på engelsk så det var mer ala dette: "Yesjh I thjink itjs shtarthing tho worhk, at leasht I can no longer feel my thsjounge"

DA KOMMER HAN!

Han er hverken en sadist eller en gammel gosselig mann, inn kommer den unge kjekkas typen. ÅNEI!! Kan det bli verre nå????

JA!!!!!!

Det første han sier er at det er sjeldent han får så pene pasienter...hvorpå han drar noen linjer jeg ikke gidder referere til engang. .tåpelig bare...*pinlig taushet*  .. Ansiktet mitt er kritthvitt, jeg tror jeg ser spørrende ut og forsøker å smile, men er rett og slett litt satt ut og håper han har tenkt å bli mer profesjonell i fortsettelsen.

Men nei! Han begynner så å spørre meg om hva som er problemet. Det hele minner mer og mer om kirug vitsen til Trond Viggo Torgersen. VET HAN IKKE HVA JEG ER HER FOR ENGANG?? HALLO???!!

Etter beste evne forsøker jeg å svare: "Jheg hahr en visdomstann som ikke kommehr ut pga jeksler og shom stangher i tannen undher og ikke khan trekkhes men må opereres ut...Dherfor er jeg her... (Og du??? Grrrrr!)

Han finner frem røntgen bildene mine og ser på dem mens han nikker medkjennede...

Da tror du sikkert at han endelig viser litt profesjonalitet og fokuserer mer på det han faktisk burde som tja HVA MED Å FORTELLE MEG LITT HVA DU SKAL GJØRE OG HVA JEG KAN FORVENTE eller noe i den duren??!!..... men niks...ikke sjans.!!

Fyren begynner på dette tidspunktet å fortelle meg at vi kvinner, alle som en, har litt slange i oss!!! Hvorpå han dasker meg lett på låret (jeg ligger i tannlegestolen) og ler rått. "Kanskje dere ikke burde åpne munnen så høyt", fortsetter han så med, blunker lurt før han fortsetter å bable ivei om kjever ut av ledd og slanger som kan svelge kaniner osv.osv.



Skal ærlig innrømme at jeg spekulerte litt i om noen kunne ha ringt skjult kamera siden de fleste vennene og familiemedlemmene mine visste at jeg grudde livet av meg til dette.....Men etter at øynene mine har saumfart kontoret hans for evt. kameraer, må jeg innse at jeg nok faktisk har fått type Crocodile Dundee iform av en Oralkirug.

Jeg vil overhodet ikke ha en kjekk ung oralkirug som driver og flørter med meg på den mest "drita full på harrybar i byen" måten ever - rett før jeg skal avslutte livet mitt her på jorden!! Jeg ber en stille bønn om at neste gang jeg lukker opp øynene, må det stå en kirug ala Julenissen foran meg. Lukker øynene hardt igjen.....og åpner dem... NEEEEEEI, han er her fortsatt!!!

Assistentdamen smiler litt usikkert til meg, jeg ligger lettere himmelfallen og bare lurer på HVORFOR slikt  må skje meg??!!!

Hun bøyer seg over meg og sier: "Prøv å puste med magen, jeg er her og passer på deg. Hvis du anspenner kroppen din blir du bare mer urolig, forsøk å slappe av." Så sier hun: "Skal dere sette igang?" henvendt til Oralkirugen fra helvete.

                        

Det hjelper faktisk! Jeg prøver å slappe av.. Han spør om jeg lurer på noe. Jeg forsøker å stille det ene spørsmålet etter det andre, uten ett eneste seriøst svar. HERREGUD! Han svarer flåsete og småler på ALT jeg spør om. Alt er visst en stor fest! Som feks.:

Hvor lenge må jeg vente før jeg trener?

Han: "Ca. 5 år" HAHAHAHAHAHAHAHA!!!!

Jeg sånn: Ehh hehe ja skiiiiiikkelig  morsomt, men nei, helt alvorlig da, hvor lenge må jeg ta det rolig?

Han: "Du er en ung flott kvinne i sin beste alder, det kan være du ikke blir så dårlig eller kanskje du blir veeeeldig dårlig. Dere kvinner er jo vant med mer smerte enn menn, kanskje skal du en gang i livet føde, og da blabla"

Jeg sånn: Jo takk, jeg HAR født, jeg har en sønn på 5 år. Men kan du ikke si når jeg kan forvente å starte med trening igjen???

Han svarer med et nytt spørsmål: Hva grudde du deg mest til? Å føde eller å komme hit?

"Helt klart å komme hit!"

Eller: "Hvor lenge tror du jeg må bli borte fra jobb?"

Han: Hvor jobber du?

"StatoilHydro"

Da må du jobbejobbejobbe!! Hahahahahahahahaha!!!!

OKEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI!

Samme HVA jeg forsøkte å spørre om, så var det bare flås til svar. SKIKKELIG IRRITERENDE med tanke på at jeg har grudd meg og faktisk ønsker seriøse tilbakemeldinger på det jeg spør om.
 
Det er ikke det at jeg ikke kan håndtere at jeg blir flørtet med, men herregud (!!) jeg synes det er såååååå uproffesjonelt å oppføre seg slik når man er i ett slikt yrke. Hadde det vært på byen så hadde jeg parkert fyren før han fikk sukk for seg om jeg opplevde ham som ubehagelig.

Men jeg visste ikke hverken hva jeg skulle si eller gjøre. Vi snakker tross alt om mannen som om få strakser skal inn og skjære opp munnen min..... Har LIIIIIIITE lyst å bli uvenner med ham!



For å kutte en lang historie så kan jeg bare fortelle at det IKKE ble bedre da de startet operasjonen. Kan nevne bl.a. at da de startet med å pakke meg inn i blått "papir" sa han: Nå skal du få to menn over deg, og det kan bli litt for mye for deg å takle, derfor pakker jeg deg inn så du ikke kan se. HEHEHEHEHEHE

På dette tidspunktet hadde jeg instrumenter i munnen og gjorde ikke noe forsøk på å si noe. Jeg tenkte bare at han antageligvis mistrivde jobben sin og hans beste måte å sprite opp arbeidsdagen på er ved å oppføre seg som en gris eller noe sånt... Gudene må vite!

Det verste av alt er at dette er på en meget annerkjent og landsdekkende klinikk!

Mobiltelefonen hans ringer og han nærmest roper til assistentdamen at hun må ta den for ham. Hun gjør det og sier at det er konen hans. Han blir plutselig litt brydd og svarer strengt: "Javel, hva er det som er problemet da???" Hvorpå hun svarer: Ehh..jeg vet ikke jeg ba henne ringe opp igjen om en stund..

Er det bare meg eller er denne mannen TOTALT blottet for sosiale antenner?! Hva i alle dager skal hun drive & svare mobilen hans etter, langt mindre måtte megle mellom ham og konen hans for? SPESIELT DA!!! Jeg tenker for første gang på henne, assistentdamen, at hun ikke kan ha det særlig kjekt på jobben med slike cowboy'er. En ting at fyren er kjekk, men det hjelper lite når han har like mye sjarm og karisma som en kaktus!! THANK GOD for at jeg ihvertfall kan spasere ut derifra når det er ferdig, stakkers kvinne som må tilbringe timesvis hver dag med dusten!

Da de er ferdige med å sy åpner han opp det blåe papiret de pakket meg inn i, tar en bomullsdott, fukter den med vann og vasker vekk blod i munnviken. Tar en ny og starter å vaske leppene mine... Det som er ekkelt er at jeg ikke kan PÅSTÅ at dette er drøyt, men måten han gjør det på og måten han har vært på gjør at det IKKE føles behagelig, såpass kan jeg si. Så tar han ennå en ny og begynner å stryke den under øynene mine (sikkert fordi jeg har fått mascara under øyet) men da sier jeg: Hva er dette egentlig - et SPA???

Herregud!!

Det hele ender med at han vil ta røntgenbilder av den andre tannen, slik at vi kan få en ny dato til operasjon av den andre visdomstannen min. Men jeg kunne ikke komme meg fort nok vekk derifra, jeg bare: Neineinei, jeg trenger ikke ta noen bilder, jeg orker ikke det nå. Jeg har uansett ikke så vondt på den siden....*get me out of here*!!!

Og så bare *MIMIIIIIIII* (som den strutsen i Looney Tunes vet dere) I'm GONE! HASTA LAVISTA! SAYONARA! ADIOS!

JEG VIL ALDR MER SE EN ORALKIRUG I HELE MITT LIV!!!!!!!




Over & ut fra Linn aka Hamsteren ;p

P.S. Selv om jeg har vondt og er matt så har jeg verdens beste selskap i Tigris pusen min, se så søt han er da!! Hjelper masse med kos fra en sånn liten sjarmør =) =)





Kelis - Trick Me Remix

Ja slik føles det nå. ................

Vanligvis er jeg rene Kill Bill Ninja helten og bare skiiiiikkelig  tøff & farlig (hihihi) meeeeeeeen :

IDAG SKAL JEG HERSES MED AV EN SADISTISK ORALKIRUG!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Bare tittelen er jo spooky as hell: Oralkirug *jikes*



For å illustrere hvordan jeg har det :


                                     


Jeg har nemlig en visdomstann som har gått igjennom beinet og står og stanger i jekselen under, jeg har IKKE plass til flere tenner og derfor har jeg hatt j***** vondt i ukesvis, ja faktisk månedsvis nå :(

Så JODA det blir sikkert herlig når den er ute & all that jazz.. men jeg gruer meg noe så inni svarte for å ligge våken & se på at en eller annen S/M fyr skal skjære ut tannen min!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!



For ikke å snakke om etterpå! Jeg har mange gode snille empatiske mennesker som har delt "visdomstann historiene" sine med meg.....vel....det er samme sak som før jeg skulle føde:

JEG ER IKKE SÆRLIG BEROLIGET!!!

Utifra det de som måtte operere dem ut forteller, kommer jeg nemlig til å bli seende ut som en type hamster med kusma *ler*, ikke kunne åpne munnen på ca.en uke - i tillegg til at det gjør vondtvondtvondt! GLIMRINGS! :D Videre har jeg blitt fortalt at man kun klarer drikke gjennom et sugerør for å få i seg næring den første uken....det er seriøst KRISE hvis det er sant,  jeg er et matvrak som går bananas om jeg ikke får skikkelig mat!!! SUGERØR?? WTF??!! Og at man kan få betennelse etterpå som forverrer groing og alt som er......noe som i så fall vil resultere i NOK en uke med sugerørshelvete......... FETT!

Det at jeg får dem nå i en alder av 28 år er visst også facinerende for noen. "Næmmen har du ikke fått dem før NÅ????! *lehumrefniseknise*"

DET HAR VEL INGENTING Å GJØRE MED AT JEG IKKE ER VIS VEL ???!! HMPF !!!!!  SERRI !!!!!!!  ; P

Dersom det allikevel  viser seg at jeg overlever denne dagen, kan dere da altså  like greit bare venne dere til bilder av meg seende slik ut fremover :

 

                Hamster looken is here to stay ;D


Nå består timene mine fremover av å psyke meg opp!! Hvilke mennesker er det egentlig som blir oralkiruger og tannleger?? Har man ikke en liten case på gang når man ØNSKER å skjære i folk, grave dem langt inni munnen med blodet sprutende, røske og dra i tenner osv. Hæ??!! Jeg bare spør!!

"Hei du din oralkirug!" :


                            BRING IT ON !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!





Og til alle dere som påstår at jeg overdriver og er en DRAMAQUEEN eller no'sånn, har jeg bare EN ting å si:

Jeg skjønner seriøst IKKE hva dere prater om engang, tsssssh, JEG en dramaqueeen????!!! SÆÆÆRLIG!!




Please! Talk to the hand ;D

// Linn


KLM - Hos Tannlegen